Hva menes egentlig med evidensbasert trussel og risikoanalyse?

Hva menes egentlig med evidensbasert trussel og risikoanalyse?

‍

Begrepet "evidensbasert" brukes stadig oftere i diskusjoner om sikkerhet, risikostyring og voldsforebygging, men hva betyr det egentlig i praksis? Med utgangspunkt det vi per i dag anser som best-practice innen voldsrisikovurdering, dykker vi ned i prinsippene bak evidensbasert trussel- og risikoanalyse, og diskuterer hvordan dette perspektivet kan løfte kvaliteten i arbeid på tvers av politi, helsevesen og sikkerhetsbransjen.

‍

Fra magefølelse til metode

‍I arbeidet med å forebygge vold og trusler, enten det er i psykiatrien, politiet eller privat sikkerhetsbransje, står fagfolk ofte overfor dilemmaer: Er denne personen en reell trussel? Hvordan skal vi vurdere risikoen for fremtidig vold? Hvilke tiltak bør vi sette inn?Tidligere ble slike vurderinger ofte gjort på bakgrunn av erfaring og intuisjon. Men som i mange andre fagfelt, har det vokst frem et krav om at beslutninger skal bygge på best tilgjengelig kunnskap. Det er her evidensbasert praksis kommer inn.

‍

‍Hva betyr "evidensbasert"?

‍Evidensbasert praksis handler om å integrere tre elementer:

1. Den beste forskningsbaserte kunnskapen.
2. Klinisk/faglig ekspertise.
3. Brukerens kontekst og behov.

Innen trussel- og risikoanalyse betyr dette at vurderinger ikke skal baseres utelukkende på intuisjon eller anekdotiske erfaringer, men informeres av forskning, systematiske metoder og analyser av kjente risikofaktorer.Stephen D. Hart og strukturerte faglige vurderinger (SAV) En av de fremste bidragsyterne til dette feltet er psykologen Stephen D. Hart, kjent for sitt arbeid med strukturerte faglige vurderinger av voldsrisiko (Structured Professional Judgement, SPJ). Sammen med kolleger utviklet han verktøy som HCR-20 (Historical, Clinical, Risk Management-20) og SARA (Spousal Assault Risk Assessment Guide), som i dag er utbredt i både psykiatri og politi internasjonalt.SPJ-modellen representerer en mellomposisjon mellom rene sjekklister og klinisk skjønn. Den bygger på identifiserte risikofaktorer fra forskningen, men gir rom for individuell vurdering og kontekstualisering. Dette er i kjernen av hva en evidensbasert vurdering handler om: Struktur, men også fleksibilitet.

‍

‍Kjennetegn ved en evidensbasert risikovurdering

‍En evidensbasert trussel- og risikovurdering innebærer:

• Systematisk innsamling av informasjon om risikofaktorer.
• Bruk av validerte verktøy som har empirisk støtte.
• Vurdering av både statiske (historiske) og dynamiske (endrebare) faktorer.
• Dokumentasjon og transparens i beslutningsprosessen.
• Fokus på risikohåndtering – ikke bare prediksjon.

‍

Fra vurdering til tiltak:

Risikohåndtering som mål

‍Mange misforstår risikovurdering som et forsøk på å spå fremtiden. Hart har vært tydelig på at det ikke handler om prediksjon i tradisjonell forstand, men om å forstå risikoprofilen for å kunne sette inn målrettede tiltak. En god vurdering er ikke fullført før det finnes en plan for risikohåndtering.Det kan være tiltak som:

• Økt tilsyn og kontroll.
• Psykososiale tiltak og behandling.
• Endring i bolig- eller arbeidssituasjon.
• Juridiske eller sikkerhetsrelaterte intervensjoner.

‍

Hva sier forskningen?

‍Meta-analyser og evalueringer viser at strukturerte faglige vurderinger som SPJ har bedre prediktiv gyldighet enn ustrukturert klinisk skjønn. Det betyr ikke at metodene er perfekte, men at de gir et mer pålitelig grunnlag for beslutninger.Forskning understøtter også verdien av tverrfaglig samarbeid og kontinuerlig oppfølging. Risiko er sjelden statisk, og vurderinger må derfor oppdateres jevnlig.

‍

‍Implikasjoner for praksisfeltet

1. For politi: Bruk av evidensbaserte verktøy i trusselvurdering gir et bedre grunnlag for prioritering av ressurser, dialog med andre aktører og forebyggende arbeid.
2. For helsevesen: Psykiatri og rusbehandling har lenge benyttet SPJ-verktøy. Det gir bedre beslutningsstøtte i komplekse saker og bidrar til å ivareta både pasient og samfunnets sikkerhet.
3. For sikkerhetsbransjen: Selv om feltet ofte mangler tilgang på klinisk informasjon, kan prinsippene bak evidensbasert risikovurdering brukes til å utvikle bedre interne rutiner, informasjonsinnhenting og situasjonsvurdering.

‍

Utfordringer og fallgruver

‍Evidensbasert praksis er ikke uten utfordringer:

• Det krever kompetanse, tid og ressurser.
• Feil bruk av verktøy kan gi falsk trygghet.
• Dokumentasjon og kvalitetssikring må prioriteres.
• Det er etiske problemstillinger knyttet til overvåking, kontroll og frihet.

‍

Veien videre: Kunnskapsbasert kultur og samarbeid

‍For å styrke evidensbasert risikopraksis kreves det:

• Opplæring og sertifisering i validerte metoder.
• Samarbeid på tvers av sektorer.
• Systemer for deling av informasjon.
• Fokus på evaluering og forskning.

Stephen D. Hart har pekt på at risikovurdering må være både vitenskap og kunst. Verktøyene gir oss strukturen, men det er fagfolkenes kompetanse og dømmekraft som gir vurderingen verdi. En evidensbasert tilnærming handler ikke om å eliminere usikkerhet, men å håndtere den bedre.

‍

Evidensbasert trussel- og risikoanalyse er mer enn en metode – det er et tankesett. Med røtter i arbeidet til Hart og hans kolleger, representerer det en profesjonalisering av hvordan vi forstår og håndterer risiko. For politi, helse og sikkerhet handler dette om å gå fra tilfeldighet til trygghet, fra antakelser til analyser – og i ytterste konsekvens: å redde liv.

‍

‍Referanser:

• Hart, S. D., & Logan, C. (2011). Formulations of risk for violence using evidence-based assessments. In P. Sturmey & M. McMurran (Eds.), Forensic case formulation (pp. 83–106). Wiley-Blackwell.
• Hart, S. D., Kropp, P. R., & Laws, D. R. (2003). The Risk for Sexual Violence Protocol (RSVP): Structured professional guidelines for assessing risk of sexual violence. Vancouver, BC: Mental Health, Law, and Policy Institute, Simon Fraser University.
• Webster, C. D., Douglas, K. S., Eaves, D., & Hart, S. D. (1997). HCR-20: Assessing risk for violence, version 2. Vancouver, BC: Simon Fraser University.
• Douglas, K. S., & Skeem, J. L. (2005). Violence risk assessment: Getting specific about being dynamic. Psychology, Public Policy, and Law, 11(3), 347–383.
• Singh, J. P., Grann, M., & Fazel, S. (2011). A comparative study of violence risk assessment tools: A systematic review and meta-regression analysis of 68 studies involving 25,980 participants. Clinical Psychology Review, 31(3), 499–513.

‍